press review

s.Q.u.I.D

– The parallel action

summer school

kuNsthAll Oslo

18. Juli - 7. august 2011

Parallellaksjonen inntar Bjørvika med prosjektet Squid.

NYHETER 01.07.11

Sommerskole med ParallellaksjonenAv Mariann Enge

Parallellaksjonen, vedAnders Dahl Monsen,Leander Djønne, SnorreHvamen og AndersSmebye, vil fra midtenav juli til midten avaugust innta KunsthallOslos lokaler i Bjørvikamed prosjektet Squid.Det dreier seg om enslags uformellsommerskole, beståendeav tre ulike enukersprosjekter under overskriftene «Sharks», «Squid» og«Plankton». Prosjektene tar i følge informasjonen fra Kunsthall Oslo opp uliketemaer forbundet med innflytelsen dagens kapitalisme har på radikale tendenser iog omkring kunstverdenen; undergravingen av alternative kunstneriskestrategier.En gruppe kunstnere/lærere vil i perioden 18. juli til 7. august arbeide medgrupper av kunstnere/studenter, for å produsere prosjekter som vil bli presentertfor publikum i slutten av hver uke. Det vil også være ukentligesøndagsforelesninger, og en avslutningshelg med arrangementer 13.-14. august.Arrangementene er gratis både for studenter og publikum.I presentasjonen av prosjektet beskriver Parallellaksjonen sin invasjon avkunsthallen, plassert som den er midt oppe i den økonomiske veksten Bjørvika iOslo, som et forsøk på å destabilisere sin egen «umulige situasjon som innleidmegafon for institusjonskritikk og kapitalismekritikk». De akter imidlertid ikke åholde dette forsøket innenfor kunsthallens vegger, men vil hver dag forsøke åunnslippe situasjonens begrensninger med båt: «Kunsthall Oslo vil være vårhavn og Oslofjorden en verden av innhold det gjenstår å oppdage», skriver de.

KOMMENTAR 17.08.11

ParallellkritikkenAv Kjetil Røed

Fra Parallellaksjonens sommerskole på Kunsthall Oslo. Foto: Parallellaksjonen.

Det er ingen tvil om at Parallellaksjonen (PA) er en utmerket idé. Ja, det er, viljeg si, faktisk en helt nødvendig idé. I hvert fall om vi skal ta utgangspunkt igruppens pedagogiske aspirasjoner. Ifølge PA er det nemlig noe riv ruskendegalt med en undervisningssituasjon som bygges opp, og bæres videre, avhierarkiske strukturer. Det er jo, dessverre, kunne man si, fortsatt denne modellensom – i forskjellige varianter – dominerer rundt omkring i verden. En kritiskholdning her vil nok mange kunne enes om. Som Jacques Rancière skriver i Denuvitende skolemester, en bok som står sentralt i PAs evangelium, eksistererdenne pedagogikken først og fremst for å vise hva eleven ikke kan, og kunsekundært som et medium for videreføring av betydningsfull kunnskap. Medandre ord er en slik pedagogikk – som altså fortsatt er utbredt de fleste steder –en avansert hersketeknikk, en reproduksjon av koloniens politikk i miniatyr, hvorman, ved å definere rammene for hva som er verdt å vite, får et fastere nakkegreppå den som befinner seg nederst på rangstigen i sin «kunnskapsløshet».Men det er ingen direkte aksjon mot denne kunnskapsmodellen det er snakk omfor PA, men en avslappet og pedagogisk krydret nysituasjonisme, hvor festing,skogsturer og sommer-derive med motkulturell kledelighet lar seg forene medforelesninger og studier av Stephan Dillemuth og Franco Berardi (for eksempel).Det foreligger ikke noen avgrenset eller systematisk opposisjon eller noe eksaktfiendebilde. Det er heller snakk om opprettelsen av egne kollektive livsformer, enmildt asosial crowdthinking, som ikke følger samfunnets regulære rytmer og

Deltakere på Parallellaksjonens sommerskole. Foto:Parallellaksjonen.

Mat. Foto: Parallellaksjonen.

sosiale maskiners krav. PA er ikke på jobb fra 9 til 5, PA er ikke en del av densedvanlige biopolitiske arbeidshverdag de fleste nordmenn daglig inngår i. PAser kunstfilmer om motkultur og leser italiensk revolusjonsfilosofi i stedet. Blantannet. Du skjønner tegninga.Gerald Raunig beskriveren slik praksis godt iessayet «The manyANDs of art andrevolution» (du finnerdet i antologien Art andsocial change, TatePublishing/Afterall,2007). Han skisserer etmikropolitiskmotstandsbegrep hvordet ikke dreier seg om åstorme makten, men åskape selvorganisertesystemer for handling irandsonen av det kontrollerte territorium; finne kreative og fleksible måter å ytemotstand på. Det dreier seg, skriver Raunig, om å rette begjæret mot det sombefinner seg bak maktens form. Revolusjonen består ikke her av suksessive stegmot en definitiv frigjøring, et emansipatorisk-lineært skjema a la Marx’ utopiskeklassekamp-dialektikk, men av en mer fleksibel prosedyre hvor frigjøringensstadier kan stokkes om og den endelige utopien, forstått som historiensendepunkt, kasseres.PA er mikropolitiske isin praksis og søkernettopp, kan man si,bakenfor denpedagogiske form somer beskrevet ovenfor.Men på hvilken måte?Gruppen er i enambivalent posisjonsiden flere av deinvolverte faktisk erbåde lærere påProsjektskolen ogkunstnere med en egenkunstproduksjon. PA er altså en tverrsystemisk plattform som samler bådelærerrollen og kunstnerrollen. Det ligger en dissonans i denne situasjonen, enantagonisme mellom to diskurser fanget i samme figur, som kanskje ogsåkommer til uttrykk i at PA ønsket å flykte unna Kunsthall Oslo og ut i Oslosskjærgård når de fikk sommeren å boltre seg på i dette utstillingslokalet. Viberører her, naturligvis, også det velkjente komplekset som samler seg rundtkunst og politikk: lar de seg forene?, osv. Jeg skal ikke gå inn i dette her, mennøye meg med å påpeke en tvetydighet, og muligens motstridende identitet, i PAsom praksis. Det er mer den som er problematisk, slik jeg ser det. Detkonseptuelle utgangspunktet er det, som sagt, ikke noe å utsette på.

Flåtebygging. Foto: Parallellaksjonen.

Flukt ut i Oslofjorden. Foto: Parallellaksjonen.

den frie flyt må man, tross alt, samle seg i en edruelighet.Da den realistiskemaleren GustaveCourbet tok del i denrevolusjonærepariserkommunen i 1871ble han valgt inn ikulturkomitéen ogforeslo en regelrett de-institusjonalisering avkunst. Hans ideer gikkblant annet ut på å fjerneæresutmerkelser,medaljer og priser – hangikk også inn for atkunstakademiene skulledrives av studentene.

William Morris, den første som prøvde seg på en (mer eller mindre) komplettsosialistisk kunstteori, avviste bestemt den kunstprofesjonelles definisjon avbilledkunst som noe utelukkende tilhørende en bestemt estetisk sfære somgalleriet eller museet – kunst var, mente han, gleden enhver borger kunneoppleve ved å lage noe. Jeg kunne tatt flere andre eksempler, og nevnteskikkelser kan selvfølgelig diskuteres, men poenget er: Kan det sies å være enviss brist i PAs aktivitet som presumptivt aksjonistisk kunstgruppe i enoffentlighet? Sitter de kanskje for fast i institusjonenes egne rom? Er flukten ut avOslo Kunsthall i sommer et uttrykk for noe uavklart i PAs praksis, eller ensprekk i ideen, snarere enn en institusjonskritisk, definerende, fluktlinje?Det finnes jo også andre former for «flukt» fra kunstrommet, eller omdirigeringav begjær «bakenfor» de store sosiale maskiners kjernefigurer: hva med å skriveartikler og kronikker, holde offentlige taler eller aktivt gjøre sine happeningstilgjengelige, for eksempel ved å streame dem på nettet, eller publisere video påsosiale medier? Maile dem ut. Gjøre seg hørt. Det er mange muligheter om det erviktige synspunkter, eller livsformer, man vil gjøre synlige.Jeg er på ingen måte uteetter å «ta» PA. Tvertimot synes jeg det degjør er blant de mestspennende tingene somskjer i kunst-Norge fortiden. Ser gjerne flereslike grupper (PAtrenger utfordrere!) Ettersommerens terrorangreplever vi jo også i en«ærlighetens tid», somAnders Smebyepoengterte da jegbesøkte Oslo Kunsthallmot slutten av deressommerskole. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men felles ærlighetsgrunn og

Leander Djønne på Parallellaksjonens sommerskole. Foto:Parallellaksjonen.

Dartspill. Foto: Parallellaksjonen.

Det er grunn til å reisenoen kritiske spørsmål tilPAs praksis også påandre felter. For selv omden pedagogiskesituasjonen peker motomdefinering og ønskerå forankre denne i enutvidet og merdemokratisk – flytende,nomadisk – læreform erlikevel fortsatt rester aven klassisk lærer-retorikk med på ådefinere PAs aksjoner

(om det er det vi skal kalle dem). Det er, for eksempel, ingen tvil om hvem somstår bak PAs pedagogiske happenings. Det er Leander Djønne, Anders Smebye,Anders Dahl Monsen og Snorre Hvamen. Eller inviterte notabiliteter – GertrudSandquist eller nevnte Stephan Dillemuth har vært blant disse. Kan vi ikke si at«kapteinene» – som lederfigurene titulertes på gruppens sommerskole – medføreren rehierarkisering av den opprinnelige ideen, eller i hvert fall ønsket om, enannen pedagogikk? Eller en avdekking, kanskje, av dette idealets organisatoriskesvikt? For er det ikke kapteinene, da, som kan noe og hans «mannskap» som,tross alt, skal lære? Vi må i hvert fall spørre. Det er vel dessuten på tide med enkvinne i aksjonens herredominerte lederskap?På et vis kan vi si at dether er snakk om eniscenesettelse av etbegjær etter noe, merenn noen tydelig praksis.Nå kan vi si at dettebegjæret er rettet mot enform bak ideologiskestørrelser som den«reaksjonære læreren»for eksempel, ja, kanskje«kunst» og «politikk»også, men vi, publikum,har likevel grunn til åkreve mer enn etflytende begjærsteatersom, i teoretisk drakt, søker å bryte med ideologiske figurer. Gitt iscenesettelsen,og idealets praktiske sprekker, står PA også for en aktiv produksjon, elleroppfinnelse av, rekvisitter som understøtter dette begjærets scenografiskekvalitet: restene, for eksempel, etter sommerskolens aktiviteter som nylig varmulig å beskue på Kunsthall Oslo. Eller flåtene som ble laget i forbindelse medutfluktene. Eller kroppsmalingen de, etter hva jeg kan se ut fra dokumentasjon,flere ganger har påført seg selv og deltagere. Selv om dette begjæret, ogiscenesettelsen av det, uttrykker en hederlig, høyst interessant, og helt nødvendigintensjon, er det grunn til å lure på følgende: Hva er det som egentlig læres? Etter

valgslektskap, betyr ikke at man skal droppe å reise spørsmål til PAs konkretepraksiser – det er jo nettopp da det blir viktig å kritisk dikte videre med begreper idet pedagogisk-estetiske territorium PA har seilt inn i og, jeg hadde nær sagt,skape sin egen kontra-aksjon til PAs konseptuelle diktning. Det er jo også detteman, ifølge deres eget pedagogiske credo, burde gjøre. Kunstkritikken selv er,selv om det kanskje ikke alltid er like tydelig, dessuten en kontinuerlig parallellaksjon. Så selv om denne kritiske enmanns-parallellaksjon-kommentaren, dennepedagogiske situasjonen, muligens seiler motstrøms i forhold til PAs nyligepraksis er vi, så vidt jeg kan se, utvilsomt i samme farvann.Det er tross alt snakk om, som Rancière poengterte, å finne ut av noe i fellesskap.Kunst. Politikk. Kanskje vi derfor kunne trekke det hele ned i øyeblikket og påjorda: Ved å lese denne teksten, og gjøre deg tanker som adskiller seg fra mineeller PAs, har du påbegynt din egen parallellaksjon. Hva skal du bruke den til?